Fiskelykke (5 år) i Breheimen

Noen dager er så perfekte at bare tanken på napp er ørret god nok.

Fiskelykke (8 år) i Breheimen

Piscator non solum piscatur - "Fisking er mer enn å fange fisk"

Tekst: Sigurd Rønningen // Foto: Cathrine Dokken // Sted: Mysubytta/Breheimen/Skjåk.

Ørret trives best i vann. Det at den tørreste bygda i landet også huser noe av de ypperste fiskeområdene er til å klø seg i hodet av. Noe fem år unge Lykke Sem Einarsen åpenbart har gjort: Lyse lokker står til alle kanter i det hun danser over hengebrua ved setergrenda Mysubytta og inn i ørreteldoradoet Breheimen.

– Er det denne stien vi skal gå for å fange fisk, mamma?

Det er den draumen me ber på 

At noko vidunderlig skal skje. At hjarta skal opna seg. At kjeldor skal springa. At me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um. For den reisende som tar av til Breheimen nasjonalpark fra det unnselige veikrysset i fjellbygda Skjåk, venter en opplevelse til forveksling lik Olav H. Hauges dikt. Nasjonalromantikken formelig velter mot oss. Fjell, furu, fosser, beiter og breer så vilt, voldsomt og vakkert dandert at fotografen – blant landets mest bortskjemte på storslått natur – mister både munn og mæle. Blir blank i øyekroken.

– Dette er natur som stryker en langs hjerterota, stotrer hun fra passasjersetet. I det seterikonet Sota dukker opp som et Sota Moria i prospektkortet, har turfølget for lengst byttet ut kronglete stedsnavn som Syrtbyttvatnet og Mysubytta med noe mer universelt: Paradis. Og best av alt, fjellørreten er av samme oppfatning.

Fiskecamp i Breheimen

Håp i hengende snøre

Skjåk huser få fastboende og enorme fjellområder. Flere ørretvann enn fiskere. Og et brennende ønske om å dele herlighetene med flere. En bedre anledning enn Fiskecamp Breheimen i regi av Skjåk Almenning skal du lete lenge etter – og den langreiste trioen Lykke (5), Tomine (8) og Trude (mor) fra Stavanger har åpenbart skjønt hva de har i vente. På knusktørr jordsti, omgitt av trolsk fjellfuruer, irrgrønne lier og glitrende brefall, formelig freser kortbeinte storfiskere innover mot dagens mål og mening: Syrtbyttjønn snaut 1000 meter over havet.

– High on life!, kvitrer tobarnsmor Trude.

Fisker skal tidlig krøkes

Fiskecamp for barn

Tidlig krøkes

Bingo! Først ser vi bålrøyken, så guttungene i den. Klukkende om kapp med fjellvannet de har slått leir ved hilser et dusin unger og voksne oss velkommen. Er på fornavn før vi rekker å si «napp og nytt». Forteller om halvkilosørreten som startet dagen. Ruggen på halvannen kilo fra samme tur i fjor. Vender rolig tilbake til bålet, til pølsegrilling, spikkekniver og fiskestenger. Men ett eller annet skurrer? Dette er underlig. Unger skal da ikke være så... balanserte? Ingen krangling, ingen klaging, selv småsnakket er stilnet.

– Jeg tror dette må være fiske-zen, smiler Lene Sørbråten salig. Med to gutter på åtte og ni år har hun for første gang satt sin fot i Breheimen. Det blir ikke den siste.

– Opplegget med fiskecamp er helt suverent. Her kommer vi til dekket bord med både lavvoer og veiledere fra jeger- og fiskeforeninga. Til og med fiskeutstyr stiller de med. Ungene har vært totalt oppslukt av ørret og nye fiskekamerater fra vi gikk ut av bilen.

Fiskefeber

Så er det Lykke sin tur til å teste fiskelykken. Ivrige fingre griper om stanga, holder så hardt i sveiva at spolen knapt går rundt.

– Napp! Jeg har fisk!

Stangtuppen slår mot vannoverflaten, men det blir med et par hugg: Til syne kommer kun en blank sluk. Det gnistrer i blå barneøyne, og haspen på snella slås over på ny – uten voksenhjelp denne gang. Snart kaster femåringen på egen hånd i perfekte buer utover fjellvannet, kikker vaktsomt etter ørretvak. Er på hugget. En storfisker er født.

Timeout

Mens fiskefeberen herjer blant et titalls nyfrelste i vannkanten, ligger mor Trude svimeslått av turlykke i fjellyngen. Været er lummert, omgivelsene overdådige, ungene i nirvana og for ei travel småbarnsmor står tida velsignet stille.

– Vil du ha kaffe?, spør en observant turleder og får Breheimens bredeste smil til svar. Og selv om fangsten ble elendig denne dagen, er fiskelykka mer enn fullkommen. For duracellkaniner i lade-batteriene-modus har Breheimen dessuten alltid nye godbiter på lur.

Fossen kaller

På vei tilbake til sivilisasjonen hopper og spretter Lykke og Tomine fortsatt som to fjellørreter. De har en av disse dagene da fjøra aldri går ned. Selv godt plassert i baksetet blir verken iPad eller privat eiendomsrett et tema. Det går i gjenfortellinger av andemor med åtte unger på slep i elva og planer om neste ørret som skal lures. Inntil Dønnfossen brått åpenbarer seg i all sin fossende prakt i furuskogen, og to fjellfrelste feriefjes roper i kor:

– Nå skal vi bade i elva!

Nasjonalparkriket - Rik på opplevelser

Les mer og bli inspirert til ditt eventyr!