Trugetur med Moskus på Dovrefjell

Tettere på fortida enn møtet med moskusen på Dovrefjell kommer du ikke på på to truger. Slår du følge med guide kommer du hjem igjen også.

Moskussafari på truger

Tekst: Sigurd Rønningen // Foto: Marcel Kjell Gundel // Sted: Dovrefjell

Følelelsen av safari er alt annet enn påtrengende i det vi svinger av til turisthytta Furuhaugli i 30 bitende minusgrader. Kalenderen viser starten av mars, GPS-en viser Dovrefjell, og på programmet står en safari langt mer eksklusiv enn noe Afrika har å by på: Møte med moskus. Midtvinters. På truger.

Urdyr i toppform 

– Hannene er de eneste som kan tenkes å angripe, forteller moskusguide Marcel Gundel.

I likheten med Dovrefjells raggete regenter er unggutten fra Dresden en relativt nylig import på grunnlovsfjellet. Nasjonalromantikken som har gitt Snøhetta kjendisstatus virker åpenbart også på nyslåtte landsmenn: Marcel guider på nær flytende norsk. 

– Antall dyr har vokst raskt de seneste årene, og nærmer seg nå 300. Av hensyn til villreinen og vegetasjonen er det ikke ønskelig med flere moskus, forteller Marcel.

Selv har unggutten audiens hos moskusen snaut hundre dager i året – og har til gode å guide en bomtur.

Pause med utsikt til Snøhetta

Spor i snø

Fra parkeringen på Hjerkinn tråkker ti keitete safarigjester fra ymse verdenshjørner inn i det ukjente. Nedover ryggen er det kaldt, i topplokket er temperaturen raskt stigende. Å møte 450 kilo irritert moskus iført truger er garantert game over.

– Vi går sakte fram, ser på hva dyrene gjør, og tilpasser oss deretter, gjentar guide Marcel. Så labber vi breibeinte avgårde. Etterlater en ny type spor i vinterkledde Dovrefjell: trugetråkk. Breibeinte broderier tråkket i snødekket rundt oss avslører at vi langt fra er alene.

– Antall safarigjester øker hver eneste vinter, forteller turistvert og moskuspionér Stein Pedersen på Furuhaugli: – I år har vi gått safariturer på truger fire dager hver uke, selv midtvinters. I all slags vær. Heldigvis er de fleste vintergjester fotografer. De er innstilt på å fryse.

Sparemodus

For å spare på kreftene gjennom de harde vintrene på Dovrefjell halverer moskusen aktivitetsnivået. Det er voldsomt for en drøvtygger, som også sommerstid bruker brorparten av døgnets timer på stillestående beite. At moskusen i det hele tatt overlever vinteren i høyfjellet skyldes suveren isolasjon, høy toleranse for slankekurer – og at urdyret ikke skremmes til unødige kraftanstrengelser av innpåslitne turister.

– Å tirre en moskus med toppfart 60 km/t er en dårlig idé året rundt. Den kanskje viktigste grunnen til å slå følge med en guide vinterstid er likevel hensynet til dyrene, sier Marcel: – For å overleve vinteren må moskusen spare på hver eneste kalori. Kommer du for nær en moskuskalv vinterstid kan flukten fort bety døden. For kalven.

M-m-m-moskus!

– Ser dere de svarte flekkene på snørabben der?

Marcel peker mot en liten høyde noen få hundre meter foran oss. For våre utrente øyne ser den ut som ein steinrygg. Med stritt ragg.

– Det er konturene av fem dyr. De sto på nøyaktig samme sted i går. Et godt tegn, forteller Marcel.

Med sansene i helspenn vagger vi sakte nærmere. Skarp februarsol forvandler snøfonnene til kritthvite kontrastskjermer. I det vi kommer opp på en liten høyde har vi brått fri sikt til de mest kolossale skapningene vi har sett utenfor en kinosal. Brutal fysikk rammet inn av breial hårprakt, så skarpt avtegnet mot snøen at vi teller snøklumper i ragget. Fem røslige representanter for den eneste ville moskusbestanden i Europa.

Mens speilreflekskameraene snatrer, gir Marcel oss nok en god grunn til å holde oss til vår egen flokk: – Forskere mener moskusen er i stand til å gjenkjenne stemmer. Når jeg snakker til dere er det samtidig et beroligende signal til dyrene om at kjentfolk er på besøk. Moskusvisker eller ei: det mest brutale lokomotivet på Dovrefjell krever godt med armslag.

– Sikkerhetsavstanden er på 200 meter, gjentar Stein Pedersen: – Drøye 10 sekunder i toppfart, det.

Majestetisk middagshvil

Mettet av inntrykk og adrenalin rusler vi videre, fordøyer det spektakulære møtet med urdyret i vinterkledd nasjonalfjell. Nyter synet av storslåtte Dovrefjell pudret med fjærlett nysnø. Da er det at ragget brått reiser seg i nakken: nesten skjult av det kupperte terrenget litt lenger frem og oppe til venstre for oss ligger en gigantisk okse på nærmere et halvt tonn. Patriarken i den vesle flokken har tatt seg en ubekymret middagshvil – og vi er ubudne gjester.

Moskussafari vinter

– Nå skal vi bare gå forsiktig videre, sier Stein Pedersen kontant.

Følger opp i det vi har fått rambukken på avstand og hjerte ned fra halsen: – Hittil har ingen gjester blitt angrepet av moskus i følge med guide. Den statistikken er i vår alles interesse å opprettholde.

Vive la musc

Alt og alle trekkes tilsynelatende mot Dovrefjell. Den næringsrike berggrunnen gir grobunn for et unikt planteliv. Nasjonalparken er kjerneområde for Europas siste villreinstamme, utryddingstruet fjellrev, eksotisk moskus, unike rovdyr og husdyr i hopetall på fjellbeite. Forsvaret hadde inntil nylig skytefelt her, Turistforeningen ruster opp sine hytter, og reiselivet kappes om å vise gjester fra hele verden fjellheimen på ulikt vis. Føy til grunneiere og budeier, jegere og fiskere, konger og pilegrimer: Alle svermer de rundt Snøhetta – det høyeste fjellet i Norge utenfor Jotunheimen. Smått genialt da, og bygge Viewpoint Snøhetta – den ikoniske utkikksboksen i massivtre, oksidert jern og heldekkende glass som får de fleste tobeinte til å nøye seg med å beundre fjellheimen og dens firbeinte innbyggere fra avstand. Eller som i dag: Kloss hold.

– Jeg har drømt hele livet om å få se og ta bilder av moskus, forteller Patrick Audoux.

Yrkesfotografen fra Paris er på Norgesferie sammen med kona Delphine, har foreviget hvaler og elg, reinsdyr og ørner i Nord-Norge. Da de på hjemvei hørte nyss om moskus på vinterføre, ble vinterferien utvidet med ei uke. På Viewpoint Snøhetta stråler ekteparet om kapp med sola, forsøker å fordøye sitt eget lykketreff: Noen meter bortenfor oss lunter åtte moskusokser i følge med ei ku og en nusselig kalv. Selv Eiffeltårnet blekner mot dette.

– Hvis jeg hadde kunnet, ville jeg blitt en måned til for å fotografere disse utrolige dyrene, ivrer Audoux.

Viser alle skuelystne på Dovrefjell fjellvett og slår følge med guide, blir de raggete magnetene å finne her oppe mye lengre enn som så.

Nasjonalparkriket - Rik på opplevelser

Les mer og bli inspirert til ditt eventyr!