En slukøret fluefisker

Tekst: Ole Erik Bjørnstadhaugeh // Bilder: Erland Kirkebøen Husom

– Jeg har med meg slukstang», sier Kristen.

Hjertet mitt sank som en sluk. Hvem tar med seg slukstang på ørretjakt? Fordi det var nemlig det vi skulle på. På ørretjakt. Ikke ørretfiske. «Let the game begin» tenkte jeg i det jeg slengte på meg den blytunge vesten fullstappet av basisutstyret for fluefiske.

Jeg har fisk!

Fluesnøret er tredd, flue på vannet er lokalisert, en kopi av denne er knytt fast på den nyrettede fortommen og det er klart for spotting etter vak. Jakten er i gang. Konsentrasjonen øker, blikket bak polaroidbrillene (de aller nyeste) sveiper vannet etter den minste unormale krusning i elva. (Som en liten digresjon, så må vel en fluefisker være den aller beste til å lete etter bevis på om det finnes et sjømonster i Loch Ness...) Plopp! Hva var det? Blikket svirrer febrilsk frem og tilbake over vannoverflaten. Den hørtes stor ut. Hva gikk den etter? Er den innen rekkevidde? Spørsmålene er mange og pulsen er høy.

– Jeg har fisk, hører jeg Kristen rope.

Skuffelsen var et faktum. Ikke nødvendigvis for at Kristen fikk fisk, men for at mine sanser hadde spilt meg et brutalt puss. Skammen over å ikke klare å skille lyden av en sluk som treffer vannet og et vak er du den første som leser om......

Høsten 2003: Min første dag ved Lågen med lånt fluestang. Jeg følte jeg fikk tak på det uten at det gav nevneverdig resultat. «Får jeg fisk nå, så skal jeg kjøpe meg fullt fluefiskeutstyr», sa jeg før siste kast, vel vitende om at det aldri ville skje. Rett før jeg dro inn snøret ropte flua: «Ka-ching!». Utstyrshysteriet, konekvitteringer og lange, fantastiske dager ved elva var et faktum......
Høsten 2019: Elva er like klar som været, høstfargene som nettopp har brutt fram er blendende vakre. Fiskeutstyret er av god kvalitet og forholdene er optimale. Jeg kjenner en god del fiskeplasser i Nord-Gudbrandsdal, men i dag har jeg tatt med en kjentmann. Kristen kjenner området vi er i veldig godt og skal geleide meg og min fiskemakker Martin til ukjente skatter av noen fiskeplasser. Det gledes og sitringen i kroppen er umiskjennelig.

Schluuurp...

Fluefiske er ofte et teamwork. Du og fiskemakkeren veksler mellom å spotte fisk og vak, og geleide plasseringen av flua. Timing er viktig. Du må treffe plassen akkurat når fisken er på veg opp etter flua og idet den gaper over flua sier du stille til deg selv, «tusen takk», før du strammer linen og fangsten er et faktum. Andre ganger sitter man bare og ser på den andre fiske, for enten å lære litt, eller bare komme med irriterende tips og råd. Etter sluk-fadesen trengte jeg en liten pause, så jeg satte meg ned for å følge med på Martin, trygt utenfor kastesonen. Plutselig hører jeg et «Schluuurp», lyden av at noe slurper i seg noe. «Schluuurp» hører jeg en gang til. Det er Martin som står og drømmer om, og muntlig illustrerer for seg selv, storfisken som slurper i seg flua. Lyden kan i prinsippet oversettes til fluefisker- ens falmende håp om å fange fisk og forekommer ofte rett før man bytter flua. Jeg skal innrømme at dette er en lyd jeg ofte tyr til selv.

– Jeg har fått fisk, hører jeg Kristen proklamere ti meter unna.

Elva er like klar som været, høstfargene som nettopp har brutt fram er blendende vakre.

Får du ikke fisk nå, så skjønner jeg ingenting....

Kristen har tatt oss med til en ny perle av et strekke, ikke langt fra det forrige. Når jeg blir presentert for, eller finner plasser som dette, blir jeg ofte stående å måpe. Dette var intet unntak.

– Får du ikke fisk nå, så skjønner jeg ingenting..» avbryter Kristen.

Ikke noe press der altså. Siden utstyret er i orden, så er det vel strengt bare en faktor som står igjen, og det er meg.

Jeg ser på vannet, vurderer strømmen, plukker opp flueboksen i en vant bevegelse, og klargjør til en ny jaktrunde.

– Nå må det bli fisk, tenker jeg innbitt.

Kristen finner seg en bakevje og det tar ikke lang tid før den irriterende lyden av haspelsnella skjærer seg inn i øregangen min.

– Jeg tror jeg har satt meg fast, hører jeg til mitt hovmod at Kristen sier.

– Nei, vent litt, det var visst på en, korrigerer han med et skjevt smil.

Martin har tatt med seg et kamera for å prøve og dokumentere deler av fiskeseansen. Han flyr bort til Kristen med et påtatt smil for å få dokumentert fangsten. Pen fisk på drøye 3 hekto.

– En slik en vil jeg ha også....

Gleden skal ingen ta fra oss...

Jeg kaster fluesnøret innbitt frem og tilbake. Passer på så det strekker seg skikkelig ut i bakkastet, før jeg utnytter momentet i stanga til å skyte flua fremover. Det er viktig å ikke sette seg fast i vegetasjonen bak, der jeg opptil flere ganger har måtte lirke løs flua. Kastene gjentas til flua er klar for plassering på vannskorpa, noen meter ovenfor der jeg har sett et lite vak. Jeg skvetter til i det det sier plopp (og ikke schluuurp...) ved flua mi. Jeg rekker ikke si «tusen takk» før jeg hogger til. Normalt sett ville en slik overtenning revet flua ut av kjeften til fisken, men denne gangen sitter den.

– Nå sittern, roper jeg til de andre. Nå sittern pokker meg...

Gledesropene fra både meg og Martin kan høres langt unna. Han kommer løpende med kameraet for å dokumentere fangsten. Jeg sveiver inn, holder stanga høyt så jeg ikke skal miste fangsten. Gleden løfter seg til nye høyder når jeg drar den inn mot land og strander den i gresset rett bak meg. Å herregud for en følelse, tenker jeg. Dette øyeblikket er verdt hele turen.

– Fin matfisk det der, sier Kristen idet han henger opp fangsten min blant sine tre-hektos-monstre......

Terapi 

Fluefiske er gøy og spennende. Det å se den fisken du skal fange, justere kastene for å få det perfekte flytet over fisken, og øyeblikket den tar flua oppleves ubetalelig. Men dette er likevel bare en liten del av hele opplevelsen. Følelsen av å sitte ved elva, med fjellet som kulisse, lyden fra rennende vann og frisk luft er rett og slett helt fantastisk. Et perfekt måltid er ikke kun maten, men det er omgivelsene, at- mosfæren og folkene. Så om jeg skal sammenfatte en fantastisk fiskeopplevelse i Nord-Gudbrandsdal, så kunne jeg like gjerne ligget ved elvebredden, med hatt og et strå i munnviken, og ventet på at duppen skal forsvinne under overflaten.....