Det store spranget

Sjumilsstøvler er slett ikke nødvendig for å oppleve en nasjonalpark. Du kommer lengre enn langt på en bred rygg og fire bein.

Tekst: Sigurd Rønningen // Foto: Kristoffer Mæle Thuestad

Hesteridning i Nord-Gudbrandsdalen

Himmelhøyt over eventyrbygda Heidal, Gudbrandsdalens svar på det ville vesten, biter spenningen i kinnene. Eller kanskje er det bare høstens første minusgrader. Her høyt over tregrensa, omgitt av nasjonalparker i alle himmelretninger, er ikke et menneskelig inngrep å se. Kun høstrøde blader, knallblå himmel – og lyden av klaprende hover.

Snaufjellswestern

Der! Et hode dukker lett hoppende opp over lyngrabbene. Så ett til. Sakte skritter en lang rekke ryttere på majestetiske hester inn i Jotunheimens storslåtte lerret. Litt bakgrunnsmusikk nå, så er vi i åpningscenen til «Once Upon a Time in the West». I stedet er det Ruth Bøklep som fyrer fra hofta:

– Hest er bare best, disse dyra burde vært på resept!

Fjellridning-Jotunheimen-Øien

VILLE HØSTEN: Ingen menneskelige inngrep. Ikke et tobeint vesen å se i noen himmelretning. Kun høyfjellet, høsten, hesten og du. Ruth Bøklep kan ikke få fullrost de firbeinte fjellførerne på Øien Øvre. 

Iført det som kan være landets siste eksemplar av frivilligedressen fra Lillehammer-OL er Bøklep på alle vis en fargeklatt. På Øien Øvre er hun stamgjest.

– Jeg elsker fjellet og lange fotturer, men da jeg fikk proteser i begge knærne ble jeg plutselig totalt parkert. En tiger i bur. Men så fant jeg hestene her på Øien Øvre og en helt ny verden åpnet seg. Disse dyra tar seg fram i all slags terreng, de går hvor det skal være, og når rideturen er over kjennes knærne mine faktisk ut som nye.

Fargerikt fellesskap

Islandshest, dølahest, fjording, appaloosa og haflinger. I stallen på Øien pruster et fargerikt, firbeint fellesskap. Turistsesongen med rideturer ut fra setra blir lengre for hvert år. Vi er allerede langt ut i oktober og fjellet er rustrødt og hvitt av rim. Ridefølget som nå tar seg en rast i røsslyngen med panoramautsyn over Jotunheimen er likevel fulltallig av unge og godt voksne ryttere. Hvor kommer de fra, alle disse fjellfrelste cowboyene?

– Fra hele landet, forteller vertinne Kristin Knørr, og retter seg selv:

– Nei, nå tuller jeg. Gjestene våre kommer fra hele verden.

Hest er best

I Gudbrandsdalen er de lett å finne firbeint følge til rideturer i nasjonalparkene.