Urskogsafari - på jakt etter gull

Vi står ved en traktorvei og ser oss rundt. Trafikken på fylkesvei 51, hvor vi parkerte, høres så vidt nedenfor oss. På veg opp hit har vi gått gjennom noe furuskog og over oss ser skogen fortsatt lik ut i mine øyne. Bare flatere terreng. Men guiden bedyrer at vi vil oppdage forskjeller. Jeg velger å stole på det foreløpig.

Gammelskog 

Guiden leder an inn i naturreservatet. Vi andre følger lydig etter på rekke og rad. Det er lettgått terreng og foreløpig er det lite å berette. Jeg er veldig usikker på hva jeg skal finne og ser foreløpig forventningsfullt mot guiden. Da stopper han.

«Nå nærmer vi oss et eldre område. Her er det vel mest såkalt gammelskog. Den har nok vært rørt, men det er mange trær som også har fått stå i fred.»

Vi kikker rundt oss og nikker bekreftende. Jeg greier ikke å skille trærne veldig godt, men det virker for dumt å se ut som et spørsmålstegn. Så jeg følger hodebevegelsene til resten av deltakerne.

Klatrestativet til en liten viking

«Se på dette treet,» fortsetter guiden. «Legger dere merke til noe her?»

«Tørt!» utbryter jeg litt for spontant, etterfulgt av en litt usikker latter.

«Det skal være sikkert. Ser du også at det har et slags blåskjær?» støtter guiden meg. Ved litt nærmere ettersyn kunne jeg bekrefte det.

«Dette treet kan være mer enn fire hundre år. Noen står til de nærmer seg åtte hundre før de faller. Da kan de ligge nesten to hundre år til. Som det treet du nå sitter på.» Fortellingen hans gjør meg tankefull. Stammen jeg hvilte meg på har kanskje vært brukt som klatrestativ av en liten viking. Vel og merke om de var bosatt her da. Det har jeg ikke kvalitetssikret. Jeg merker en gryende nysgjerrighet og kikker med nye øyne på de krokete stammene. De ser virkelig gamle ut!

På jakt etter gull

«Det vokser jo skjegg på den her,» utbryter jeg like spontant. Skulle ikke trodd at jeg var midt i førtiårene. Her trer barnet fram. Guiden smiler lett overbærende (?). «Dette er faktisk en gammel medisin. Strylav har vært brukt som antibiotika fra gammelt av. Men pass på å ikke forveksle den med den giftige slektningen ulvelav!» Jeg tror jeg skal overlate det medisinskapet til fagfolk.

Vi går lengre innover. Nå merker jeg at alle deltakerne er ivrigere på å speide. Guiden løfter på stubber. Han er tydeligvis ute etter noe spesielt.

«Hva leter du etter?» spør en annen deltaker nysgjerrig. «Gull!» kommer det fra guiden. Alle sperrer øynene opp litt mistroisk før han legger til: «gulltråd. Det er en sopp som ser ut som gull. Og her ser dere den.» Den er ikke stor, men tydelig nok under stubben han løftet sist. Det blir trangt om plassen rundt stubben. Men vi lar funnet ligge i fred. Dette gullet er mer verdt i naturen enn egen lomme.

Vi ledes stadig lengre inn og etter hvert noe ned mot elva. Stemningen er litt trolsk. I mørket ville jeg nok sett mye rart der vi nå ser krokete stubber. Ikke rart overtro var utbredt før. «Vi skal ned mot elva nå. De sier huldra finnes der.» Guiden ser lur ut. Barnet i meg slår ut i full blomst igjen. Minner om eventyr dukker opp. Lokket ikke hun folk bort i skogen? Finner vi ut igjen fra her?
Jeg nøler noe. De andre står også rolig litt lenger enn normalt før guiden lokker: «Kommer dere..?»