Digital detox i Reinheimen

Null folk. Null mobildekning. Maks tilstedeværelse. I vilt vakre Reinheimen er sjansen stor for at du blir stupforelska – i ei fjellstyrehytte.

Digital detox på en fjellhytte i Reinheimen

Tekst: Sigurd Rønningen // Foto: Cathrine Dokken // Sted: Reinheimen/Lesja

Fra passasjersetet stirrer fotograf Cathrine sjokkert på meg. Etter ei hesblesende arbeidsuke i konstant kamp med tidsklemma, avtaleboka, mobiltelefonen, innboksen og sosiale medier, suser vi vestover langstrakte Lesja mot arbeidsukas forventede klimaks: Digital detox. I hjertet av Reinheimen. Uten mobilsignaler til å ta inn omverdenen. Uten T-merkede stier. Uten folk. Jeg kaster et blikk bort på fotografen – som fortsatt måper ved tanken på et døgn uten dekning:

– Jeg skal ikke drepe deg altså, glipper det ut av meg.

Kjempestart på turen.

Less is more

Kilt inn mellom Dovrefjell, Romsdalen og Reinheimen ligger fjellbygda Lesja – et himmelrike for den som er glad i storslått natur, rikt dyreliv, levende kulturlandskap, lange vintre og få folk. I kategorien urørt villmark, er smellvakre Asbjørndalen jevngodt med perleporten: Her trår du direkte inn i hjertet av Reinheimen - det nest største inngrepsfrie området i Sør-Norge – og kan attpåtil velge og vrake mellom en rekke praktfullt spartanske husly der ingen kunne tru at nokon kunne bygge ei bu. Som Nordre Grønvatnet 1480 meter over havet.

– Det blir mørkt før dere er framme ved bua, opplyser oppsynsmann Tommy Sønsterud i det vi avtaler henting av hyttenøkkelen til den ene av de 18 utleiehyttene i Lesjafjellene som hvem som helst fritt kan sjekke inn i.

– Pytt sann, tre-fire timers gange må vi da kunne gjøre unna på ned mot halvparten, tenker vi eplekjekt.

Og bommer så det synger.

Pass knollen!

Livserfaring: Det var i den tid jeg gikk omkring ved Nordre Grønvatn, i denne forunderlige bu som ingen forlater før han har fått merker av den.

Lang dags ferd mot natt

Lenge før fjellbjørka viker plass for røsslyngen har vi falt pladask. Reinheimen er smellvakker, på grensa til sjokkerende. Rå og innbydende på en gang. Vi snakker villmark med store bokstaver. Morenerygger, elveløp, lyngrabber og høyfjell så vilt og innbydende dandert at vi mister både munn og mæle.

– Dette er Rondane for viderekommende, mumler jeg – og har mer rett enn jeg aner.

Selv om vi holder jevnt høyt tempo, er fjellstyrebua ved Nordre Grønvatn fortsatt en fjern prikk på kartet i det dagens siste solstråler setter lyngen i brann. Den umerkede stien er for lengst borte, og i det vi forserer en bratt morenerygg innser vi at resten av ferden blir alt annet enn en rusletur i parken. Her inne er røde T-er et like sjeldent syn som kaffebarer. Steinblokker på størrelse med grovbygde troll sinker framdriften, sikten er så lav og underlaget så ustabilt at vi snart famler oss fram. Et langtrukket ul skjærer brått inn i ryggmargen.

ULV, ULV!

Det likbleike ansiktet til fotografen lyser som et spøkelse i tussmørket: – Hva var den ulinga? Det finnes vel ikke ulv i Reinheimen?

Jo visst streifer gråbein fritt her oppe, sammen med jerv, villrein, fjellrev, kongeørn og jaktfalk – i sum et nær intakt fjelløkosystem. Og midt i villmarka slår altså Lesja fjellstyre-døra på vidt gap i ei gullrekke av utleiehytter, komplett utrustet med ved, gass, kjøkkenutstyr, senger og utedo. Mange av hyttene har også robåt og fiskegarn. Går man først for digital detox kan det knapt finnes bedre vilkår for å dyrke analog tilstedeværelse. Hvis vi i det hele tatt finner hytta, da.

Dobbeltgjenger

Digital detox eller ikke: Nå skulle vi gitt mye for en GPS eller et mobilsignal. Med sanseapparatet i høyspenn famler vi gjennom mørket. Klokka nærmer seg midnatt, tåka ligger tett, og med hodelyktene tent er høstnatta kullsvart utenfor de spinkle lyskjeglene. Plutselig er det som volumbryteren vris på maks, bølger slår rundt oss på alle kanter og i et blaff letter tåka såpass at vi opplever å stå ved et endeløst hav. Nordre Grønavatnet? Opplevelsen er voldsom, storslagen – og samtidig så uhyggelig at fotografen klorer seg fast i armen min. Nok tilstedeværelse nå. Hytteveggen skal være rett ved oss i tåka – eller så venter ei søkkvåt natt under åpen himmel.

– Der!

Fotograf Cathrine ser den svarte konturen først.
Småsvimmel av lettelse fisker jeg hyttenøkkelen opp av sekken.

– Tenk om nøkkelen ikke passer i låsen, kvitrer fotograf Cathrine lettet – før vi begge får hakeslipp.

- Ikke snakk om. Verken godsnakk eller trusler kan få nøkkelen jeg holder i hånda til å gli inn i låsrillene.
Ikke kan vi sjekke hytteinfoen på mobilen en gang. Vår begeistring over digg digital detox er i ferd med å knuses like brutalt som hyttevinduet vi står foran. Om det ikke var for fotografens røntgenblikk – som i et blaff lar henne ane konturene av enda ei bu noen meter lenger bort i steinrøysa. Nordre Grønvatnbua Vi ler. Vi jubler. Vi sukker av lettelse og tilfredshet. I det to høstkalde pils åpenbarer seg i den overraskende velutstyrte kjøkkenkroken er vi på nippet til å steine ned smarttelefonene i pur begeistring over livet uten mobildekning. For en tur. For et fjellområde. For ei hytte. For en fantastisk villmarksopplevelse.

– Skål for Reinheimen, smiler fotografen: – Rondane for viderekommende!, stemmer jeg i.

Og mens to slitne kropper fulle av inntrykk siger ned på hver sin himmelske madrass, bobler hodet mitt av naturinntrykk, følelser og opplevelser som kverner rundt i en herlig sammenhengende strøm uten forstyrrelser eller avbrudd av noe slag. Først godt over midnatt, i det vinden løyer og hodet hviler tungt og tomt på puta går det opp for meg: Jeg har ikke en gang tenkt tanken på å sjekke mobilen.

– Takk for detoxen, sier fotografen – og sovner.

Fjelltur i Reinheimen Nasjonalpark

Pass knollen

Neste morgen, etter at kaffen er drukket opp, frokosten inntatt og jeg fullstendig fulladet er på vei ut for å teste fiskelykken i uvirkelig urørt høyfjell, bøyer jeg meg for å komme under den lave dørkarmen i Nordre Grønvatnbua. Bare tanken på returen gjennom rå reinheim i fullt dagslys og strålende vær får det til å krible av forventning over fargefyrverkeriet vi har i vente. Da er det at jeg får øye på den håndskrevne advarselen skrevet på ei fjøl over døra: «Pass knollen».

Jo takk, det er nettopp det vi har gjort. På digital detox i fjellheimen.

Digital dotox

Dotox: Ingen over, ingen ved siden - en stille stund på den uforlignelige dokasse ved Nordre Grønvatn var turens klimaks.

Epilog

Hjemturen gikk gjennom et sirkus av høstfarger, et fargespill like intenst som kvelden før var stupmørk. En opplevelse som ikke ble forstyrret av annet enn snatringen i kamerahuset til turfølget. Vel nede ved bilen var både fotograf Cathrine og jeg likevel skjønt enige om at verken opptur eller nedtur var turens sterkeste minne – det var minuttene alene i total tilstedeværelse ute på dokassa – med himmelen som tak og 360 graders utsikt som vegger.

La oss i mangelen på et dekkende ord kalle opplevelsen for dotox.

Her kan du bo i Reinheimen:

Skjåk Almenning

Lesja Fjellstyre

Billingen Seterpensjonat

Nasjonalparkriket

Les mer og bli inspirert til ditt eventyr!